Torsdag hadde jeg bedt hjem Lisbeth (som er mor til en prima engelsksetter, Guro) og Marianne (som også har en Emil - en tobent sådan) fra jobben til en herlig gourmetfest for smaksløkene: gåsa jeg skjøt i høst skulle fortæres!

Etter allskens røring, visping, koking og steking kunne måltidet inntas og nytes akkompagnert av alle slags nytelseslyder, og nammis var det! Stein Roar var så heldig og fant et haglskudd mellom tennene (emaljen berget heldigvis). Denne har jeg ytret et sterkt ønske om å få foreviget i en ring eller noe, i stedet for en diamant, for slike glorete ting har jeg da ingen nytteav. Nei, et haglskudd festet i gull, DET må være drømmen!!
Tusen takk til Marianne og Lisbeth som tok turen for å oppleve en gastronomisk opplevelse på landet! Herlig selskap! Takk også for alle gaver til både vertsskapet og Emil! Tenk at jeg nå har valide frimerker med bilde av Emil på (se nye bilder i fotoalbumet)!!! Visste ikke at det gikk an, jeg! Det er derimot noe kjent med lengde og struktur på gaven til Emil - kan det være noe som en halvmeter tørket edlere del av en storokse? Vi får tidsnok se på julaften :) Om den ikke blir spist før!

På fredag var jeg på trugetur med Emil og Mauser`n, til stor glede for hele gjengen. Mauser har gradvis blitt mindre opptatt av å til enhver tid skulle henge i ørene på storebror, og løper seg nå noen runder på egen hånd. FINT synes jeg!
Det skal vel sikkert forbigås i det stille, men må bare nevnes i en bisetning likevel: lillegutt har hatt sin første skikkelige stå-los på elg. Sikkert fint det, tenker dere vel, men det som er litt herlig er at han løp fram og tilbake mellom to elger, og holdt styr på begge to som sto med flere meters mellomrom. *Hehe* Raringen! Kanskje en litt vel stor oppgave for en ung jypling?

I går dyrket vi det nasjonalromantiske bildet av helnorsk jul, og var i skogen og hentet oss verdens fiiiineste juletre! Hundene var selvfølgelig med, og Emil løp gledesstrålende avgårde med barkvistene på treet som vi ikke så oss behag i. Det skal lite til for å glede en alltid like lykkelig tollergutt! Da snøen i tillegg begynte å dale ned i den stille skogen (nåja, så nær som lyden av dragsuget etter Emil og Mauser i vill fart mellom trærne, samt korrigering av en overivrig Skott som ikke ville gå pent i bånd) var idyllen komplett!
På kvelden avla vi Johanna, Henrik, Remus og Jing julebesøk i deres nye hjem "Solgløtt" på Melhus. Skikkelig flott residens med muligheter for en mye omtalt apellbane som vi skal sørge for å få trent på vi også! Husvertene er allerede smurt med både elgstek og gås- og hjortegodis til de firbente. Regner med det blir ca. et halvt års gratis medlemskap med det? Samtidig fikk Emil en mengde leverbiter a la Johanna, så da er ustillingssesongen i 2009 berget :) Pjokken står som en påle for de godbitene! Det er samtidig hyggelig å se at vinteren og kulden resulterer i at pelsen formelig tyter ut av Emils hårsekker, og at han dermed er på full fart opp i en anstendig pelsstruktur igjen...!

I dag gikk turen ut i skogen igjen på ski etter en bedre frokost. Dette begynner å bli en vane med den vinteren vi har hatt her i Trøndelag, og det må GJERNE fortsette slik! Foruten en siste handlerunde i morgen for å få alt av dagligvarer i hus, så vi forhåpentligvis bare kan kose oss og slappe av i mellomjula, blir det nok skitur da også.
Men kanskje burde vi trene litt lydighet og jakt og sånt også...? Næh! Jeg sier som i VG-reklamen: en annen gang!

Oh, lovely days! The stress is dead and buried, and we enjoy every day - mostly in the forrest.

Nå var imidlertid hungeren og motivajonen etter ny lærdom på topp (ikke at den så ofte er på bånn, men...), og kvelden svarte som alltid til forventningene.
Jeg har etter vært innsett at det ikke finnes det problemet som ikke Ellinor klarer å løse. Det er utrolig deilig å ha en slik guru å spørre når det kniper.

Tema for den isklade kvelden i 10 blå grader var fremadsending til kjegle og ruta, en øvelse som ser ut til å være vanskelig å få til helt perfekt, men som både Troja og Alfred glimret på! For Remus og Emils del var det bruksøvelsene "gå foran" det skulle dreie seg om. Vi er i ferd med å få det til å løsne, men trengte en gjennomgang på hvordan vi skulle ta øvelsen videre fra å gå mot termosen med godbiten på toppen, og hvor mye påvirkning jeg egentlig skulle bruke .

Løsningen ble å bruke like høy forsterker, men med et mindre synlig punkt å gå mot.
I tillegg skulle jeg våge å sende han mot et punkt uten forsterkning, og generelt kreve at han skal gå foran selv om han ikke øyner noe punkt i det fjerne.
Og spesielt det siste gjorde nok susen. Etter å ha tvunget han til å måtte tenke over hva kommandoen "foran" egentlig betyr, så så det ikke ut som om han hadde gjort annet...
Jeg kunne bare ikke la være å le, for jeg ble så overrasket over hvor bra det plutselig så ut. Kan tenke meg at det ser kjempeproft ut å gå to meter bak en hund i line å le seg skakk! Så nå lurer jeg da på om HVEM det er som har tyvtrent hunden min til plutselig å kunne øvelsen??? Men helt ærlig: jeg trenger ikke å vite hvem det er - bare fortsett med det du gjør, du!

Onsdag fikk vi prøvd ut min nykonstruerte oppskrift på Den Perfekte Dag:

1) Våkn opp kl.6, bare for å så vidt registrere tiden på døgnet og at samboeren drar på jobb. Sov videre i glede over å ha fridag.
2) Våkn opp igjen like før kl. 11, frisk og utvilt, til 13 iskalde grader og strålende sol ute.
3) Fyr opp i peisen, spis en god frokost, sett en gjærdeig, og finn fram skiutstyret, spenefett og hunder.
4) Spenn fast hundene foran i kjørestrikken og kost avgårde ut i skogen!
5) La turen bli MYE lengre enn du hadde beregnet, og returner til residensen hvor du finner deigen veltende utover kjøkkenbenken.
6) Sleng inn noen nye vedkubber i peisen.
7) Sats på at deigen ikke er full av alkohol pga. for lang hevetid, og sleng tre brød i komfyren.
8) Sjekk poter for slitasjeskade, konkluder med at spenefettet er en gave fra oven, og la hundene ligge og lage fornøyde koselyder på et reinsskinn foran peisen.
9) Ta brødene ut av komfyren, smør på smør og brunost (ekstra tykt lag av begge!) på tre skiver og sett deg i godstolen foran peisen med et pledd og en kopp te.
10) NYT synet av slitne sovende hunder, smaken av nybakt brød og en følelse av ulidelig god samvittighet!

Gjenta neste dag hvis ønskelig!

Tuesday it was once again time for the obediencecourse with Ellinor as instructor. The rest of the training group had already started two weeks ago when me and my mum were soaking in the christmas atmosphere at Røros.

In spite of 10 blue degrees, we were hungry enough for some new knowledge not to care about such minor details!

Onsdag hadde vi i utgangspunktet planlagt lydighetstrening med Nidaros BHK, men da jeg plutselig kom på at det var EM-start for håndballjentene byttet vi like godt ut termodress og godbiter med gløgg og sofasitting. Det vil si, mye sofa sitting ble det vel ikke, for med spenning opp til takåsene her inne, ble engasjementet til dels tatt helt ut på stuegulvet. Det er ikke lett å være hund under EM, for her haglet JAAAA`ene og NEEEEI`ene om hverandre, og hundene skvatt tidvis til alle kanter i ren forvirring over mamsen`s skiftende humør. Det endte som alle vet 21-21 og en stor svart sky hang over hodet mitt resten av kvelden. Makan til labert resultat! Nå er det ikke min stil å skylde på dommerne heller, men §*!!?*%€!*!!!

Torsdag spente jeg straks på meg skiene etter frokosten, og med Emil foran meg i snørekjøringskostyme i sola gjennom skogen var alle sorger fra kvelden før som forduftet. Herlig! Et stalltips til den som ønsker å gi hunden sin den beste beskyttelse mot isklumper mellom tredeputene: gi en lang marsj i den megadyre ubrukelige potesalven fra dyrebutikken, og gå heller til innkjøp av ei bøtte spenefett på Felleskjøpet! Den varer i evigheter og koster ikke mer enn en pose flaskepant.
I tillegg sitter den knallbra og lenge! Kjøper du i tillegg Natusan Balsam Spray og sprayer i pelsen som kommer i kontakt med snøen, er du mer eller mindre garantert en snøklumpfri og lykkelig hund! (men den vil ikke se like tøff ut uten de sedvanlige 5 kiloene med snø som vanligvis ville hengt i ragget...!). Nåja, det var dagens reklame.

Som alltid ble turen lengre enn jeg hadde planlagt, så en mandarin å slukke tørsten med hadde ikke vært å forakte, men men... På turen klarte jeg selvfølgelig å miste den ene votten min, og i 8 speik er ikke det en ønskesituasjon. Men hva har man vel en søkshund til om man ikke skal kunne gjøre bruk av egenskapene i praksis? Emil ble sendt nedover bakkene vi kom opp fra, og sannelig kom han vel ikke tilbake med en forfrossen vott etter en stund! Flinke gutten sin det, som reddet mors høyre hånd fra forfrysning.

Noen timer senere sto jeg og rørte i en kasserolle risengrynsgrøt som vi nøt før jeg tok med meg Emil og Skott på lydighetstrening med tollergjengen i byen. Skott skulle nok behøve noen uker med sosialisering før han tas med på slike treninger, for under
"på plass" kommandoen satte han seg på min høyre side, med blikket motsatt vei, og da han fikk "nei" og ny kommando havnet han mitt foran beina mine i "dekk"!
Og alt dette i FULL los!!! *Hehe* Neste gang tar jeg med meg Mauser, som i det minste legger igjen losen i skogen!

Emil fikk trene "gå foran i line". Nok en gang topp motivert og med for stor dragning framover. Jeg ba Wenche om å se på en gang for å få noen tips fra henne, men vips - så gikk han som en gud... Wenche og Emma sto og lo og lurte på hvor problemet var. Hmmm... Da han fortsatte et par ganger til i den samme gode stilen, torde jeg ikke annet enn å gi meg. Kanskje vi gjør det riktig, men at det er mengdetrening som mangler? *Håpe, håpe*
Videre fikk vi tips og råd fra Wenche om hvordan man skal trene inn avstandskommandering. Fra sitt til dekk og fra dekk til sitt ser ut til å fungere bra, men værre er det med fra stå til sitt og fra sitt til stå. Men det er finfine øvelser å trene på inne på mørke og kalde vinterkvelder, så dette skal vi klare å terpe på.
Resten av tollergjengen (og Mauser) var på oppstart av lydighetskurset med Ellinor og Jon-Ketil forrige helg (heldiggrisene!), men da var jeg på Røros med mor og svigermor og prioriterte juleshopping og kanefart i stedet. Var ikke så værst det heller. Men på tirsdag fortsetter kurset, og da er vi igjen på plass!

Og til sist en liten fanfare for søtnosen Chanel, som kapret nok et svensk cert i Karlstad forrige helg! Grattis! Ser for meg at frøkna får et noe lengre navn på nyåret ;)

...I have really outdone myself when it comes to celebrating christmas early in December! But what can I say? I have a lot of leisure to spend on the dogs and the website
(ok, I guess that`s two of a kind!). The index page was in need of a face lift anyway,
and there`s undeniable a really cute Santa adorning the front page, don`t you think?

Stein Roar kom tidlig hjem i går, og vi fikk gjort et bra treningspass med både Emil og Mauser`n før det ble mørkt. Begge fikk prøve seg på "gå foran i line" og henholdsvis innkalling og budføring. Emil var topp motivert og hadde det til å begynne med svært travelt med å komme framover mot "godbitpunktet", men han roet seg omsider slik at vi fikk til noen skikkelig fine økter. Før helga satt imidlertid øvelsen bedre, så vi har nok en vei å gå før det er generalisert inn i kategorien "fabelaktig"!
Budføringen gikk over all forventning, selv om vi har trent fint lite på akkurat det, så det ser ut til at vi kan ta fram øvelsen kun en gang i blant, og heller legge tid og ressurser i andre momenter. Det er nok å gjøre fram mot LPII og bruks klasse D og kanskje C også..! Også har vi jakt da, og treningen med Norske Redningshunder.
Til slutt topper vi det hele med noen blodspor. Og hva har vi da? Nok å henge fingrene i og å glede oss over! Så lenge vi har det moro og Emil ikke blir forvirret, ser jeg da ingen skade i å ha mange intresser. Vi kommer antakelig aldri til å bli superflinke i noe, men har vi det gøy? JEPP! Også unngår vi å bli lei også :)

Nå når jeg jobber natt har vi fått til mange finfine skiturer mellom vaktene. Slik skulle det ha vært bestandig! Livet leker for både hund og eier! Måtte det bare vare...

Jannike, Johanna, jeg og våre tre små ankom campingplassen fredag kveld etter 13 timers kjøretur fra Trondheim. Lørdag var preget av fellesøvelser med alle ekvipasjene i arbeid samtidig. Emil var, som han har vært den siste tiden (eller snarere det siste året!) kjempetent, og jeg ble såklart kjempefrustrert, sint og litt lei meg.
Samtidig ville jeg jo at Emil skulle vise seg fra sin værste side for Anita, slik at hun kunne få se med egne øyne hva vi sliter med - og det klarte han med glans!
Men Anita visste råd, og jeg fikk mange gode råd underveis som vi faktisk lyktes nokså bra med. Jeg fikk med egne øyne se at Emil ikke er av typen som bygger seg opp i stressende situasjoner, men han klarer å avreagere og med riktig trening lander han og blir avslappet og konsentrert. En ny oppdagelse for meg, som gir meg et klarere syn på saker og ting.

Søndag gikk vi gjennom hver enkelt hund for seg, og dette ble en dag av ren oppvåkning for meg. Emil tålte ikke en gang til å begynne med at Anita gikk framfor oss og knekte sammen hagla for å gjøre seg klar til skudd, før halen begynte å danse iherdig over bakken i utgangsstillinga. Her skulle det skje noe gøy!
Etter å ha fulgt et oppsatt treningsprogram i ca. 20 minutter tålte Emil både klargjøring av hagle, kast med dummy, skudd og apportering fra jaktfot, og det med en ro i kropp og sjel som har vært sårt savnet. Jeg holdt nesten på å begynne å grine av glede! Anita påpekte også at det ikke er det tekniske han har problemer med, oppgavene løser han fint så lenge han er i balanse.
Så er det faktisk håp for at jeg kan stille på jaktprøver med en sindig og rolig hund igjen. Men jeg kommer til å legge ned god tid og nitidig arbeid i å få ned forventningene for å ikke falle tilbake til gamle takter igjen ved første prøve vi stiller på. Sjansen er derfor stor for at vi kommer til å holde oss unna jaktrelaterte prøver i 2009. Jeg vil ikke ødelegge alt arbeidet vi legger ned bare for å kanskje oppnå raske resultater for så å smelle rett i veggen igjen.
Alt i alt et meget opplysende og forferdelig morsomt kurs. Tusen takk til alle involverte for en flott helg, og nå gleder jeg meg allerede til oppfølgeren i februar!

Så var det utstillinga på Hamar. Emma, jeg, Peik og Emil reiste nedover fredag etter jobb, og GPS`en hadde forespeilet oss en ankomst på gården vi skulle bo ca. 22.30.
Vel framme i Kongsveien i Hamar kjørte vi fram og tilbake for å finne stedet, men vi fant det bare ikke! Etter mye om og men med telefonsamtaler både med Gøril, som hadde ankommet sammen med Øyvind tidligere på kvelden, og bonden selv fant vi omsider ut at vi var i Kongsveien i feil kommune! Vi skulle til Ringsaker kommune i stedet for Hamar. Ugh... Hvem kunne vel forestille seg at når vi skulle bo 10 minutter fra Hamar, så var det i en annen kommune? Ikke vi fra Trøndelag ihvertfall! Og at de hadde to Kongsveier så tett inntil hverandre er jo bare enda mer forunderlig! Så moralen hvis du kjører på GPS er: sjekk hvilken kommune du skal til før du taster inn bestemmelsessted!
Selv om vi ble en time forsinket hadde vi da tid til å kose oss med taco og å feire Gøril og Artemis` seier i agility klasse 1-stor i Vikingskipet tidligere på dagen! Stort grattis til våre superflinke tollerjenter!

Lørdag var avslapningsdag for oss. Vi dro en liten tur til Vikingkipet for å shoppe, gjøre oss kjent med plassering av ringene, se litt på alle de rare hunderasene (og deres eiere!) og supe inn litt moro fra agilitybanen. Etterpå slapp vi hundene løse på jordene ved der vi bodde - en idyllisk gård med utsikt over Mjøsa. Artemis, Peik og Emil gikk bare helt utrolig godt sammen hele helgen, og halene til de to gutten gikk raskt fra skyhøy føring ved første møte, til å normalisere seg i løpet av første kveld. Etter en stund var de bestevenner og så ut som de hadde kjent hverandre hele livet! Om natta sov de side om side ved sengene til meg og Emma. Det er avslappende deilig å ha slike hannhunder.

Søndag var den store utstillingsdagen. Emil hadde som tidligere nevnt lagt igjen pelskåpa si i støvsugeren hjemme, og det var visserlig ingen fordel. Men debuten i championklassen gikk over all forventning i mine øyne: 3. beste championhann med ck av 6 er sannelig ikke værst, med tanke på resten av klientellet han konkurrerte med!
Jeg hadde på forhånd spådd riktig når det gjelder de første to plassene, Lauvstuas Shanty (han har bare et herlig uttrykk den gutten) og Mascot så klart. Grattis til begge! Fluffy Shanty sto rett bak Emil, og det gjorde vel ikke at Emil så ut til å ha særlig mer pels enn det han virkelig hadde vil jeg tro! Men at dommeren kalte Emil "stilig" på kritikken føltes litt kult! Og hva har skjedd med vinklene? (Eller dommerne..?)
For også denne gangen var de visst veldig bra! La oss håpe det er en positiv utvikling ;)

Resultatene for resten av Trøndertollerne var som følger: Jing ble klassevinner for juniortispene med 1. premie og Hp (med Kaisa hakk i hel!), Artemis fikk slett rød og ble plassert som 3. beste unghundtispe, Peik fikk slett rød og ble plassert som nummer 4 av unghundhannene. Alle ble plassert altså, og DET er vel ikke så ille på ei så stor utstilling som denne i Vikingskipet? Et ekstra stort grattis til Mikkel, som ble BIM og NV -08!! Tre ganger tre hurra for pjokken som enda ikke er to år!

Månen falt lørdag 8/11 ned i hodet på oss da Emil ble NUCH
på hjemmebane!!!

Og når vi nå allerede er innen utstillingssjangeren: Emils datter Ella (Avellania) har vært på sitt første valpeshow, og fikk en herlig kritikk! Jeg tillater meg å sitere den fra Astrids hjemmeside . Baby Klasse: very promising "A typical Toller character, very responsive, well balanced, in good coat and condition, moves beautifully for one so young". Søte tuppeluppa det! Har fått livstegn fra sønnen Ambo også, som starter på treningen for å bli redningshund i mars neste år. Han er så "gutt og kar" den valpen at man skulle tro han hadde en annen far enn Emil, men jeg overvar jo øyeblikket da han ble "dyttet inn", så da er det nok Emil som er pappa`n likevel. Nye bilder av valpene kommer så snart jeg får tid.

Første helgen i november deltok jeg på NKKs Oppdretterskole del 1 med Astrid Indrebø og Hilde Bremnes som kursholdere - to friske pust som gjorde det i utgangspunktet allerede interessante fagområdet enda mer spennende, og tilførte friske innslag, mye latter, stor kunnskap og vilje til problemløsning! Kurset kan virkelig anbefales - enten du er hannhund- eller tispeeier, går med løse planer om å starte oppdrett eller har stor erfaring fra tidligere!

De neste dagene hadde jeg en del fri, og vi dro derfor sporenstresks på fjellet. Det blir ikke bedre enn sol, frost, lange turer og overlykkelige løsspringende hunder - og en dæsj vin i glasset, såklart!

Vi har også vært på gåsjakt opptil flere ganger, og Emil apporterer, gjør ettersøk og blir flinkere og flinkere etter som rutinen sitter og han blir vant til at 1) ja, gjessene ER store 2) ja, BITE kan de også 3) og søren som de kan løpe og gjemme seg bort - trodde de! Man forstår etter hvert hvor uunnværlig det er å ha tilgang på hund under alle typer jakt. Loven i Norge burde se til Danmark, hvor man ikke får drive noen form for jakt uten å ha tilgang på hund. Med gode apportører og ettersøkshunder reduserer man problemet med at dyr ligger såret og lider til de dør, og man får med seg det verdifulle kjøttet (som man uansett må registrere og betale for) hjem.

Til helga står jaktkurs med Anita Norrblom på tapetet, noe vi har gledet oss til helt siden i vår. Tre jenter, tre hunder og full oppakning skal rulle i en Volvo ned til Enköping på fredag, for så å snorke seg hjem på mandag...!

Bilder fra de siste dagene ligger i fotoalbumet.

Jeg hadde akkurat rukket å satt meg i skjul da det smalt som bare dèt på gåseposten. En av karene så at det datt to gås på elva, og ba meg løpe ned med Emil for å få de på land. Fem minutter senere var vi på plass, men gåsa var borte. De hadde sannsynligvis tatt seg over til den andre siden av osen. Det ble ettersøk, og vi fant den ene uten Emils hjelp. Den lå død ved vannkanten noen hundre meter lengre opp i elva, hvor den hadde blitt med floa. Den andre måtte vi sette i gang ettersøk på med Emil.

Det ble et langt søk langs elvebredden, men plutselig slo Emil på en fert og raste av gårde inn i buskaset og kom ut bak meg, i et område jeg allerede hadde passert, med gåsa kaklende foran seg i vill fart på vei ut i elva igjen. Det var ingen tvil om at Emil ikke hadde tenkt å la gåsa slippe unna, men den var såvisst ikke død. Jeg fikk kalt Emil tilbake på fot, og gitt gåsa et skudd. Deretter raste Emil ut i elva, svømte ut i vannet og grep gåsa, og svømte inn på land igjen med den. Han ble stående med den i munnen både lenge og vel før jeg fikk lokket han til meg, og da var det med nød og neppe han ville gi den fra seg. Men mor vet råd, og har alltid godis i lomma - rester av elgsteik denne gangen. Emil ville nok gjerne beholde både gåsa og elgsteika, men vi ble da enige etter å ha lekt "bytteleken"! Hvem skulle vel tro at denne karen nekter å apportere kanin på jaktprøve? Riktignok er det kaldvilt - og "brukt" fra før, men likevel...!

Det har vært min store drøm at jeg skulle kunne gå på jakt med Emil hvor jeg selv fungerer som både skytter og hundefører på samme tid. Jeg har vært redd for at det skulle bli for mye å holde styr på med både skarpladd våpen og hund på mer eller mindre jaktfot. Jeg vil ikke for alt i verden komme ut for å skade Emil i kampens hete. I dag fikk jeg oppleve at samarbeidet oss i mellom virkelig fungerer, og at han holder seg på fot selv ved skudd, noe jeg er både veldig glad og ikke så rent lite stolt over!

Noe visuelt å hvile øynene på er lagt ut i fotoalbumet.

As mentioned earlier I have lots of sparetime now, and it feels just great having the possibility to take the dogs for daily walks in the mountains, and to give them the practice and joy they deserve! All the dogs seem to be very satisfied with this arrangement, and also Stein Roar benefits on it as he still gets dinner served every day when he comes home from work. Will it last until newyears? :)

Mandag var Emil til sin årlige sjekk med vaksinering hos dyrlegen, og han er som forventet i topp form. Ekstra gøy var det også å lese på DogWeb at Emil har en såkalt HD-index som bikker over 100, som vil si at han vil kunne gi avkom med bedre HD status enn gjennomsnittet er for rasen:

"HD-indekset fortæller, hvordan hunden står genetisk og dermed i avlsmæssig henseende med hensyn til HD-egenskaber i forhold til gennemsnittet for racen. HD-indekset er en prognose for, om hunden vil lave hvalpe bedre end eller dårligere end racens gen-nemsnit. Da HD-indeks = 100 er defineret som racens gennemsnit vil hunde med HD-indeks over 100 forbedre racens samlede HD-forekomst".

(Per Madsen, Seniorforsker, Aarhus Universitet).

Jeg krysser fingrene for at dette ikke er kun en hypotese, men et faktum ;)
Senere på ettermiddagen trente vi lydighet på Gløshaugen sammen med flere andre tollervenner. Jeg hadde med både Emil og Mauser, og sistnevnte har sannelig gjort stor utvikling. Det er ikke ofte jeg ser andre trene lydighet med elghund, men det kan anbefales! "Sitt og bli" satt som et skudd, og innkallingen var helt etter boka. Flink liten jakthund det! Men neste gang er han vel helt fjern igjen. Sånn er det nå en gang med denne treninga. Jeg fikk samme kveld også i utfordring å svelge en stor og hårete kamel hva gjelder den kommende utstillinga i Orkanger, men jeg må nok bare innse at ikke alle spiller med like åpne kort som jeg mener å gjøre selv - så hårballen har nå tråklet seg ned spiserøret og ligger og surner i magesekken. Ja, ja. Nok om det.

Svigermors flat Nyx døde i sommer etter en tragisk påkjørsel. Det ble stor sorg, og et stort tomrom etter han. Reiduns store drøm har alltid vært ei kongepuddeltispe, og nå har ei lita frøken flyttet inn på Løhre gård - nemlig en 2,5 år gammel kongepuddeltispe, Pia, som (om mulig) har flere gir enn Emil og Mauser tilsammen.
Pia synes ikke det selv, men vi tobente er likevel enige om at hun har stort behov for å lære hvem som er sjefen der i huset, og et kraftig tak med oppdragelse er nok heller ingen dårlig idè! Som den ivrige problemløser *kremt* jeg er, dro jeg nedover på tirsdag, og jeg og Reidun gikk gjennom en del helt grunnleggende trening for å prøve å forsøke å stagge ping-pong hunden en smule. Kjempegøy med utfordringer, og Reidun viste stor framgang på kort tid (ja, for det er jo alltid eieren som må lære har jeg hørt..! Det er jo aldri hunden det er noe galt med... En sannhet med modifikasjoner vil jeg påstå. Det blir spennende å se hvilken framgang som er å spore ved neste leksjon, så Reidun, jeg regner med du ligger i hardtrening nå ;)

I`m proud to reveal another turbolitter is about to be made sometime in 2009! The bitch is Shaggy Tollers Aquila Red Sida from Kennel Mariendals Red Nose in Denmark.
Sida is a firework of a workingdog who loves to practice with her owner, Grete.
She mostly practice obedience, but also finds dummytraining appealing. Sida is a really sweet bitch, making me love her from the first time I met her last summer in Sweden.
Her energy pleases me greatly, and both me and Grete hope to see the puppies inherit the working ability and versatility of their parents.

Geir hadde ordnet med stort telt og Jannike grill, så vi forble både mette, varme og rimelig tørre! Man skulle jo nesten ha betalt leie for å nyte den slags luksus!
Alle de firbente fikk bryne seg på spor, med tilrettelegging i forhold til tidligere erfaring eller mangel på sådan. Emil var ellevill over muligheten for å få gå bruksspor igjen, og det var nok jeg også skulle det vise seg. Spornøye, javisst - klokkerent! Men begge to må nok senke tempoet någet - for pinner kunne vi ikke heftes med å plukke opp ;)
Kun èn pinne av tre er vel ikke all verden å skryte av! Så lærdommen er at bruksspor går vi saaaktere enn blodspor. Hjem og trene...!

I forgårs fikk Jing og Emil løpe av seg litt energi før møtet i jaktkommitèen hjemme hos Heidi. Jing er fortsatt like standhaftig i meningene sine om at Emil ville sett råkjekk ut med piercing i ørene, og gjorde sitt ytterste for å gjennomhulle dem, men de ser heldigvis ut til å ha berget bra.

Foruten at vi har begynt å smake på øvelsene i lydighet kl 2 og trene noe mer målbevisst i bruks kl D, er det jakta vi blør for.
I går var det skogsfuglene som levde utrygt, men det ble ikke annet resultat enn mengder med jaktfot og synet av fugl som vi støkket utenfor skuddhold.
Men framgang har det såvisst vært fra i fjor, hvor jeg tidvis måtte gå med bjørkeriset i handa for å stagge min ivrige følgesvenn...
Det er avslappende å vite at Emil nå går ved fot uten at jeg stadig må gå og vokte på han. Hvorfor kan han ikke være like enkel å ha med å gjøre på jaktprøver også?
Ja, ja... Det er vel ikke jaktprøver som gir mat på bordet, og godt er det, for da tror jeg vi hadde gått rundt stort sett utsultet! Og noe skal man visst ha å slite med. Ugh!

Selv om det ikke ble det store jaktresultatet i går, så var det andre opplevelser som overskygget det. Mot slutten av jakta støtte vi på en staselig elg!
Stein Roar hadde fått øye på "et par trær som vandret av sted", noe som viste seg å være en velvoksen elgokse når han fikk sett bedre etter. Og så begynte han min sann å lokke på djevelskapen! Jeg trodde jeg skulle dø av skrekkblandet fryd! Enn om oksen ville komme løpende mot oss i den tro å finne DEN snella av ei elgfrøken der?! Men heldigvis - etter å ha vurdert situasjonen, luntet han videre inn i skogen. Puh...

For øvrig går elg og hjortjakta så det griner. Av de 30 dyrene elglaget skal felle har 17 måttet knele for rifleskuddet. Mauser`n har også vært med på sitt første fall, noe han syntes var svææært skummelt, men overkommelig! Jeg har også begynt å innse at det er elementært at jeg, som bor på landet, må bevise at jeg har egenskaper av "et årntli kjærringæmne" og har tatt oppstilling ved kjøkkenbenken både en og to ganger nå når Stein Roar kommer hjem fra kjøttskjæring med jaktlaget, for å lære meg hvordan alle de ulike delene av dyret ser ut og hvordan de bør deles opp og merkes. Biffene som slenges på benken her er langt større enn de sedvanlige småpakningene på Rema må vite!

P.S: Om ikke lenge vil vi offentliggjøre nok en nyhet om Emil og hans kommende tispebekjentskap som forhåpentligvis resulterer i flere små røde...!

Emil og Ginnys valper har nå funnet seg godt til rette hos sine nye familier.
Jeg venter spent på nye bilder av de små, men Astrid har lagt ut noen supersøte bilder av Ella, tidligere kalt Damara, på hjemmesiden sin. I tillegg til et bilde av Ginny og Ella sammen på forsiden, ligger flere under fanen "Bilder" (nei, tenk! Det heter det samme på både tysk og norsk gitt!).
Det var kjempespennende å se valpetesten, som jeg var så heldig å få tilsendt en film av fra Astrid. De hadde en helt særegen viltinteresse (spesielt Ella, som stadig løp tilbake til viltet under testen - helt komisk!)
De to jentene var dønn stødige og nysgjerrige på alt de ble utfordret med, mens Ambo (tidligere kalt Ovambo) var noe mindre interessert i forhold til nye ting og skremmende opplevelser. Himba tror jeg er den mest bestemte frøkna, med mest vilje og utholdenhet. Det blir utrolig spennende å se hvordan de utvikler seg, og det ligger an til at i allefall to av dem blir å treffe på Tollarspecialen neste år, men jeg skal nok nedover til Tyskland før den tid!

Det slo meg i dag, da jeg var på skogstur med hundene. Det er et noe spesielt sortement av hunder vi har i heimen. En elghund som er helt tullete etter storvilt og fugl (jepp), en toller med stooor interesse for klovvilt og rev, og som støvsuger skogen for hare mens halen går som vispen i en mixmaster på høyeste hastighet, og dessuten en harehund som er helt idiot etter, ja - hare så klart, og som ikke klarer å holde munn eller la seg avlede det skafte grann av røkt kjøttpølse eller indrefilet når han snubler over et mer eller mindre ferskt revespor... Og som om ikke det er nok, kan alle tre fint settes på spor av mår, gaupe, røyskatt, skogmus - ja til og med frosk, og gi jernet 110 % for å få snust opp stakkaren... Eller, komme tilbake til meg bærende på en øks som en eller annen turgåer har mistet. Herregud...

Noen som trenger en jakthund til låns, så er det bare å ringe.

After a really active period, even for us ;) we decided to join my mum for a peaceful mountaintrip this weekend.
The mountains are just fabulous this time of year, in spite of a little snow and rain but also a bit of sun. We had a very nice weekend, but Emil was probably the one enjoying it the most - running free all the time, also beeing allowed to sleep in the sofa!

Vi startet friskt med 10`ere på fellesdekk og tannvisning (selv om jeg på fellesdekken syntes dommeren var snill, siden Emil snuste på bakken - men man krangler da ikke på sånt!). Deretter hanket vi inn fra 8,5-10 poeng på alle øvelsene, helt til stå under marsj og hopp over hinder gjensto. Disse momentene er vanligvis Emils topp-momenter, som han pleier å mestre svært bra. Men av ymse grunner ble det bare 5 på begge øvelsene... Ja, ja. Med en 9`er i helhetsinntrykk ble det likevel nok poeng til 1. premie.
Dommer Eivind Thoresens bemerkninger om at vi var "en herlig positiv ekvipasje å se i ringen, hvor lineføringen og fri-ved-foten så rett og slett trivelig ut" får duge som plaster på såret for utførelsen av de to siste momentene. Han påpekte også at det er mye fart i den hunden, og at dette kan utvikle seg til å bli veldig bra. TAKK. Godt å høre etter en så tafatt avslutning.
Tusen takk også til både Ellinor og Johanna som med sitt engasjement og positive tilbakemeldinger, i kombinasjon med en nystekt vaffel, heiste opp geipen til et forsiktig smil i løpet av få minutter :) Hva skulle man gjort uten slike venner?!
Til tross for en viss skuffelse over at vi feilet på våre "sikre" øvelser, må jeg nok bare innse at vi gjorde veldig mye bra, og at Emil sjelden har gått så bra lineføring og
fri-ved-fot...

Nå gleder jeg meg vilt til å ta fatt på øvelsene i klasse to i vinter. Hvis Emil fortsatt synes lydighet er "sjitlænt" vil vi stille på prøve også neste år, stikk i strid med tidligere uttalelser. Men: mye vil ha mer vet dere ;)

Det har vært ei hektisk uke med jakt fra tidlig-tidlig morgen, før jeg måtte dra direkte på seinvakt og jobb. Et slikt tempo gjennom ei hel uke kunne ha slått meg rett i bakken hvis det ikke hadde vært så ulidelig morsomt (jakta altså...)!
Torsdag var vi såpass tidlig ferdig med gåsjakta at jeg fikk god tid til å kjøre gjennom lydighetsprogrammet med Emil før vakta begynte. Det har ikke blitt overveldende mye lydighetstrening denne uka, og jeg får bare benytte meg av de ledige stundene vi har. Emil er aldri tung å be, så her er det jeg som setter begrensningene.

Parken ved sykehuset passet perfekt, med masse forstyrrelser i form av travle mennesker, barn som lekte og motoriserte kjøretøy "ti`att og tu`att" som vi så kjekt sier her i Trøndelag.
Glemt var visst den heller labre treningen for et par dager siden, og jeg er virkelig fornøyd med hvordan det gikk. Klarer vi å gjennomføre på denne måten, blir det mange gode karakterer å spore på søndag. Vi får se, vi får se... Jeg kommer nok ikke til å kjøre gjennom særlig mye mer før vi står klar til konkurransen i morgen. Emil kan øvelsene - det er bare eventuelle forstyrrelser og meg selv som kan vippe oss av pinnen!

Ser man det, ser man det: noen få bilder fra jakta er lagt ut i fotoalbumet.

Finally the weekend is hear! It`s been a busy week, hunting in the morning and going straight to work afterwards... No wonder i fell asleep on the sofa after work yesterday... But it`s so exciting and fun, and I wouldn`t miss it for the world (the hunting I mean...).

Forrige fredag var en gjeng Trøndertollere samlet hjemme hos Johanna, Remus og Jing. Mange verdensproblemer ble løst også denne kvelden, og alle seriøse og mindre seriøse tema ble behørlig gjennomsnakket! Jeg og Marit fikk også intro i Trøndertollernes hjemmesideverden, og jeg er veldig stolt over å allerede ha lagt ut noen nyheter der!

Lørdag stilte vi opp som moralsk støtte for Marit og Troja, i det de skulle gjennom sin første LP. Kjempegøy å se hvordan begge jentene taklet nervene og skumle schäferhunder! De endte på en svært respektabel 2. premie med hele 156,5 poeng, og nå gleder vi oss til å ta en roadtrip til Bjugn 25. oktober, hvor både Rival, Troja og Emil skal hanke inn hver sin 1. premie (Neida, Marit. Jeg har ikke glemt avtalen om at jeg, hvis dette skjer, skal begynne å spise ostepop med gaffel...!).
Både Jorg og Nordic fra redningshundgjengen, og Elizabeth & Ashley som vi trente med under apellmerkekurset i fjor stilte også, og gikk inn til hver sin førstepremie. GRATTIS!!! (Elizabeth: jeg får ikke sendt deg bildene på den mailadressen du sendte meg!) Eirin med Bajas var fattige 0,5 poeng fra opprykk, men de klarte å ro i land 162,5 poeng dagen etter. Gratulerer til dere også!
Ekstra gøy var det at Kathrine, Hans Richard, Bowski og deres lille hjerteknuser Ingrid hadde funnet veien til Ler. Jeg tror konkurransen ga mersmak på å ta opp lydighetstreningen både hos dem og meg. Jeg kan ikke noe for det, men blir alltid så utrolig inspirert av å overvære prøver!

Vi skal selv i bresjen på søndag, og har lagt inn noen treningsøkter innimellom gåsejakta. Forhåpningene var egentlig ikke så værst fram til treninga i går, hvor Emil ikke akkurat var på topp. Skjeve neddekk, tidvis nonchalant fri-ved-fot og altfor treg innkalling... Ja, ja... Det var vel ikke helt dagen. Mulig det hadde med meg å gjøre, for jeg hadde med meg Mauser også, og han var ikke det pøkk bedre han heller.
Men vi gir ikke opp. I morgen er en ny dag...

Og i dag er i går i morgen... I dag har vi vært på gåsjakt igjen, men gåsa lever fortsatt lykkelig! Flere skudd ble løsnet, men ingen gås falt. Av og til kan dette være positivt også, for Emil fikk trent passivitet og ro og er minst like sliten nå som om han skulle ha løpt tulling for å apportere inn viltet. I morgen prøver vi på nytt, og jeg har fått skriftlig beskjed fra jaktlederen om at det da kommer til å bli skutt gås - så da så!

Bilder fra LP og jakta!

Then it`s settled: from mid October to newyear I will work only 50 % nightshift instead of my usual 100 % dayshift! A wish I mentioned to my employer, which she managed to comply. This way I will be able to take even better care of the dogs, giving them the opportunity to get some qualitytime and practice also during the small amount of daylight in the season to come.
I have also promised Stein Roar dinner on the table when he comes home from work every day until newyear...! Let`s see if I will be able to keep that promise.

I det jeg var på vei ut døra for å gjøre diverse innkjøp til hus og hjem, ble vi i går tilkalt av "gutta" for å gjøre et ettersøk av en gås de ikke kunne finne etter nedfall (gåsa lander som regel laaangt fra der du skyter den). Vel, Emil ble kastet i bilen, fløyta slengt rundt halsen - og glemt var hjemlige sysler!
Tyve minutter senere ankom vi Øysand, og jeg oppdaget at jegerne såvisst ikke hadde overdrevet da de beskrev hvor ulendt terrenget faktisk var på fallstedet... Mer som uframkommelig for tobente vil jeg si.
Men Emil kom seg da fram, og jobbet iherdig i nesten èn time, uten andre funn enn gåsefjær på stedet der rakkeren tydeligvis hadde nådd bakken. På de drøyt fire timene det hadde tatt fra da gåsa ble påskutt, og fram til vi ble tilkalt, antok vi at Mikkel Rev hadde sett sitt snitt i å stikke av med en deilig gåsestek - for rev var det sett flere av i området. Ser den for meg der den ligger på rygg i skogen og raper og pirker seg mellom tennene med et halmstrå... Nåvel, Emil skal ha stor ære og berømmelse for å ikke gi seg før han fikk beskjed om det, men da var han rimelig sliten også. Stooor berømmelse og nammis for et stort og flott søk!

I dag var vi igjen på plass før soloppgang, og hvilken flott framgang Emil viste: i løpet av dagen hentet han inn tre fugler (eller...egentlig var det vel fem - i og med at han apporterte to lokkegjess til å begynne med!!!), hvorav to fortsatt levde mens han løp tilbake til meg med dem. De to siste var han bestemt og rask i opptaket på - èn på land og èn i vann, hvor den som falt i vann ble spesielt bra avlevert - skadeskutt, men rett i hånd!
Litt skremmende å ta imot en fugl som ikke er død, og den var ikke særlig blid, men sånt opplever man vel en gang i blant desverre...
Emil så virkelig ut som han hadde vært i krigen etter dagens jakt, med blod i hele fjeset og nedover halsen...! En skikkelig "fighter" ;))) (P.S: blodet var fra viltet og ikke han selv. Han klarte fint å finte seg unna deres angrep!)
Nå ligger han og sover tungt i senga si med beina i alle himmelretninger, god og sliten, mens jeg sitter her sprekkferdig av stolthet. Jaktprøver får være jaktprøver i år - nå er det den virkelige jakta som teller!

I kveld blir det sosial samling hjemme hos Johanna og Henrik med flere trøndertollere, og i morgen skal vi ta en gåsejaktfri dag og se på og heie fram Marit og Troja som skal stille på sin første LP på Ler! Så får vi se hva søndagen bringer av sysler...

Two more days of hunting is done, and someone has been doing great progress!

Tyve minutter etter at vi hadde rigget oss til kom det på hundrevis av gås flyvende.
De fleste selvfølgelig på for langt hold til å kunne skytes, men vi hørte det smalt fra en av de andre jegerne våre som hadde lagt seg under en selvkomponert bekledning av halm midt ute på jordet. Det var herlig spennende og et utrolig adrenalinkick å sitte der og se på de store flokkene med gjess som fløy rundt på jakt etter et passende sted å slå seg ned! Og Emil? Oppførte seg eksemplarisk!! Da det ble skutt satt han stille inni buskene og forsøkte så godt han kunne å strekke hals for å kunne se bedre hvor viltet falt. Ikke èn lyd, og ingen knallforsøk over hodet. Han var imidlertid svært konsentrert og samlet, og slik oppførte han seg jakta gjennom. Da det ikke smalt lå han avslappet, og sov også til tider, men satte seg opp og kikket ut over jordet under skudd. Perfekt! Sånn vil vi ha det.

Så fikk vi prøve hvordan apporteringen satt på varmvilt. Vi måtte vente en stund etter at viltet hadde falt før jeg kunne sende Emil, ettersom man måtte forsøke å skyte flest mulig gjess før flokkene forsvant sin kos. Det ble derfor dirigeringsarbeid, hvor Emil først måtte sjekke habitten til skytteren ute på jordet før han forsto at det var vilt å hente. Ut dro hunden, og FOR en reaksjon han hadde da han nesten snublet over gåsa i vill fart! Det ble bråstopp fulgt av tilnærmet stående reveører, og med et kroppsspråk som sa at "denne er min"! Etter flere mislykkede forsøk på å få et tilfredsstillende tak på gåsa, fant han ut at det beste var å slepe den med seg inn. Haha! Hvilket sirkus!
Det spørs om det ikke er behov for et par treningsøkter for å lære seg hvordan denne storvingede skapningen på best måte kan transporteres! Men det ble da ikke så mye som en knekt vinge en gang, så da gikk det vel bra da..!

Kjempefornøyd med Emils prestasjon og høy som en ørn på adrenalin dro vi hjem igjen til frokost. Med oss hadde vi nye invitasjoner på både gås-, due- og andejakt som vi såvisst kommer til å benytte oss av! Jeg tror "gamlekara" syntes det var herlig underholdende å se Emil i aksjon, og kanskje ser de et potensiale i å ha han med på jakta også? Det ble i hvertfall bestemt at ingen av de skulle ut i elva og bade hvis noe vilt havnet der - og jeg er ganske sikker på at Emil ikke lar seg be to ganger hvis det blir aktuelt å ta seg en dukkert..!
Så folkens: gåsjakt med toller fungerer!

Emil has today been at his first goosehunt ever, and it went really well!
We sat in the bushes next to a field, me and Emil accompanied by one of the four hunters, Mogens, travelling all the way from Denmark. A man full of good stories I may add!

Søndag startet vi som siste par. Emils prestasjoner var langt bedre enn dagen før, men likevel hadde han altfor høyt stressnivå. Vanndirigeringen gikk imidlertid kjempebra (det var ikke mange som klarte den, gitt), og det må jeg få lov til å være litt stolt av... Anda kom sporenstreks tilbake til meg, behørlig lagt i hånd. Herlige lille vennen min, som ikke gjør annet enn så godt han kan!
Prøven var tett lagt opp, og under den ene dobbeltmarkeringen på land hentet han fint inn den første fuglen. Deretter vinklet han av mot landdirigeringa ved andre tur ut, luktet på viltet, og kom tilbake uten... Det viste seg i etterkant at det lå en kanin der. Fordi Emil allerede hadde vært ute på dirigeringsviltet, fikk vi ikke prøve den oppgaven, og da sto feltet igjen. Og Emil gikk da felt han, men plukket bare fugl, mens kaninene kun ble markert, men ikke apportert...

Kløninga med kaninene til tross - det gikk faktisk bedre enn jeg hadde forventet, og Emil fikk ros gjennom hele prøven for at han forsøkte, og dessuten masse kos etterpå! Johanna ga meg ros for at jeg hadde ført Emil så rolig og positivt - tusen takk, og det at dommeren også hentet fram noen gode sider ved Emil gjør at jeg velger å fokusere på det positive under prøven. Jeg har gått rundt og innbildt meg at alle som konkurrerer i AK er så innmari rutinerte, men med kun èn premiering blant de ti startende på
AK-feltet (grattis Trond & Pomba, som nå er i EK!), kan vel denne klassen være utfordrende for flere enn meg! I etterkant av prøven har jeg blitt fortalt at jeg på ingen måte klarte å skjemme ut tolleren som jakthund, så det er fortsatt muligheter for å bevise at de ikke har noe i jaktmiljøet å gjøre - men vi gidder ikke dèt, gjør vi vel ;)))

Da vi kom hjem igjen prøvde jeg Emil på et lite felt med noe av prøveviltet som jeg hadde tatt med meg hjem, og gutten gikk felt og plukket og avleverte både kanin og fugl som om han aldri skulle ha gjort annet..! Merkelig med denne prøvesituasjonen, men den gjør tydeligvis noe med hunden - og kanskje føreren også ;)

It went as expected: two zeros - but a little satisfied anyway!
Emil did only retrieve birds at the trials, and left the rabbits behind. So therefore he did well on the tasks including birds, and not so well on the ones including rabbits.
The judge said the blinds in the water were very nicely done (not many dogs solved that one actually!), and he managed to do a couple of really good markings also. But in the free search he wanted to pick only bird, and just marked the rabbits, but didn`t want to retrieve them. Silly one!

"Trøndertrollene" gikk av med seieren i lagkamp i jakt
for tollere på Finnskogen i helga!!!

"The Trøndertrolls" won the Toller Team Championship
of hunting at Finnskogen this weekend!!!

Marit, jeg, Troja og Emil samkjørte nedover til Finnskogen fredag kveld, med allskens tollerlitteratur for hånden, for å stille knallsterke til "Tollequiz"-konkurransen på lørdag. Hehe.... Mer om den senere.
Vel fremme på campingen inntok vi vår mørklagte, iskalde og strømløse campingvogn (leid på stedet må jeg bare presisere - jeg kan ikke fordra verken bobiler eller campingvogner!). Etter mye om og men fikk vi et snev av lys i glødetråden i to av lampene, men ga opp den helt store discolys-effekten, og snublet oss i seng i rett tid.

Etter en natt hvor jeg måtte ty til to lag superundertøy OG fleecegenser under dyna, samt hadde nesen godt plantet inn i Emils myke pels, våknet vi til Emil og Troja i ivrig morgenlek. De er bare så herlig søte sammen disse to!
Dagens oppgaver var markering og dirigering. Markeringsarbeid simulerer at hunden skal se og huske hvor et vilt faller etter skudd, for så å hente det inn til sin fører på kommando. Dirigeringen innebærer at man sender hunden ut til et vilt som du, men ikke hunden, har sett falle på et bestemt sted. På lagkampen brukte vi dummy (sagflis eller granulatspekket tøypose) i stedet for vilt. (Jeg har fått pepper for å ikke forklare hva all terminologien på siden innebærer, og skal prøve å bli flinkere!).

Både Remus, Troja og Emil fikk full pott på markeringsarbeidet, og lagånden var allerede til å ta og føle på! Èn hund på laget skulle tolle (en lekende øvelse som er spesiell for tolleren. Hunden hopper og løper etter en gjenstand som føreren gjentakende ganger kaster ut fra et skjulested, og hunden vil da lokke til seg nyskjerrige ender på skuddhold). Bounty og Tone gjorde en perfekt øvelse og fikk full pott i poeng! Det var så herlig å se på at jeg ble nesten rørt...!

Etter lunsj med bålbrenning og sosialt samvær var det klart for dirigering. Også her fikk alle på laget full pott, under engasjert oppbacking fra de ande på laget, men det beste var å se at hundene faktisk har begynt å lystre fløytesignalene! Noe er på rett vei i allefall! Rett før Bounty skulle i bresjen fikk hun øye på en rev som hev seg ut i vannet i motsatt retning av der dirigeringsarbeidet foregikk, men hun klarte utmerket å riste av seg forstyrrelsen - flinke jenta!

"Trøndertrollene" lå etter endt dag på en foreløpig førsteplass, "Tolling Stones" som nummer to og med "Mamma mia", som besto av 75% trønderhunder samt superflinke Zorika, på en flott tredjeplass! Ikke lenge etter at vi kom tilbake til campingen ble vinflaskene åpnet, og det foreløpige resultatet behørlig feiret! Vi fikk oss en overraskelse i fjor, da vi trodde vi skulle gjøre rent bord på feltøvelsen, etter å ha hatt en tilnærmet perfekt generalprøve før lagkampen, men endte med å stå og se på fire hunder som løp tulling i skogen..!! Så her var det bare å feire mens man enda var på topp! Vi fikk god hjelp av Inger Helene og Linn, og etter kort tid var de fleste i gang med oppvarmingen til kveldens festligheter.

Under middagen fikk alle lagene bryne seg på "Tollerquiz", noe vi følte vi hadde god kontroll på, og mange med oss. Alle ble likevel litt lange i maska da vi fikk spørsmål om toll og moms i stedet for de mer hunderelaterte spørsmålene de fleste hadde forventet! Bra vri! Hahaha!!!
Tidlig kveld ble det for alle, lystig stemning til tross, og jeg og Marit lusket tilbake til vår - nok en gang - strømløse campingvogn (strømtilførselen hadde vært fikset noen timer tidligere, men nå var den borte igjen). En av damene på stedet kom med en skjøteledning, og vi fikk da litt varme i vogna denne natta i allefall, men var fortsatt uten lys...!

Søndag sto kun feltsøk på programmet (en øvelse hvor man sender ut hunden for å lete etter- og hente inn mange vilt som ligger skutt i et stort område), og mange lag gjorde det kjempebra og hentet inn over 20 av de 30 dummyene i løpet av de 15 minuttene lagene hadde til rådighet. Som det ledende laget startet vi til slutt, og nattasanger og forsøk på utpsyking runget tungt fra de andre lagene. Men dette virket fullstendig mot sin hensikt gitt, og prellet av som vann på en nyinnsmurt labb med potesalve! Vi klarte å samle inn 21 dummyer, og seieren var i boks!
Til tross for noe indre strid i rekka, med Remus som ikke kunne forstå hvorfor de andre hundene skulle hente inn hans dummyer, og en lagleder som ivret slik at hun sendte ut hunden sin i arbeid før Remus var i bånd, så var den store og svært positive overraskelsen prinsessa vår, Troja! Troja har slitt fælt med feltsøket, og vi hadde i utgangspunktet sett for oss at hun skulle apportere kun to, maks tre dummyer før det ikke var mer å hente. Men for et fantastisk arbeid hun gjorde!!!! Aldri før har hun vært så tent og hatt så stor forståelse for oppgaven, og hanket inn like mange dummyer som mange andre! Hele laget var fra oss av stolthet over jenta vår!

Så ble Gullanda igjen med til Trøndelag! Men så utrolig gøy det var å se så mange tollere med et stort potensiale i aksjon! Jeg ble rent imponert, og gleder meg til å se hva som dukker opp på jaktprøver til neste år, for dette kan bli så bra som bare dèt!
Gratulerer også til "nesten-bare-trøndere" laget "Mamma mia", som klatret opp til en 2. plass under feltet!!! Dette vil i praksis si at de syv trønderhundene ikke kunne ha gjort det bedre - så noe bra trening og utvikling må da være i gjære i Trøndelag. Men ærlig talt: 4-5 hannhunder blant 28 ekvipasjer??? Hvor blir det av gutta i jakta i dette landet?

Bilder kommer fort fort!

Once more the "Goldduck" was won by the competitors from Trøndelag! And what a grand slam it was! All the seven dogs from Trøndelag were in the top two winning teams! Congratulations to all our young dogs showing such good qualities! It`ll be exciting to see what will happen in the fieldtrials next year.

Slik ser en nyervervet NVCH ut!!!

14.-17. august var jeg og Stein Roar på besøk til familien Jurksch i Tyskland like utenfor München, mens Emil nøt livets glade dager på hyttetur sammen med Troja hjemme i Norge. Ginny og Emils valper var da blitt 6-7 uker, og det var liv i leiren får en si! Her var det ingen av valpene som lå på latsiden, men der stopper også likheten. De er tre ganske forskjellige valper, med tre vidt forskjellige personligheter.
Himba er en tro kopi av Emil som valp i utseende, mens Ovambo er en maskulin "gutte-gutt" av en bamse - tvers gjennom herlig, og Damara ble av en venninne av Astrid kalt "Paris Hilton" - noe som ikke trenger nærmere forklaring vil jeg tro ;)
En skikkelig feminin, men trygg frøken! En ansamling perfekte småtroll - i mine øyne såklart - som jeg fikk lære å kjenne i fire deilige dager.
Noe som er merkelig er imidlertid forekomsten av hvite sokker på framlabbene på èn valp i hvert kull fra søstrene Ginny og Caylee (se kull hos Hunter`s Moonlight ).
Jeg gikk til å begynne med ut i fra at dette måtte stamme fra Emil (såklart ligger "feilen" hos min hund!), men det var før jeg så Caylees kull.
Vi fant ut at det må være søstrenes varemerke, men det er egentlig et ganske interessant fenomen. Hvorfor ikke litt ekstra hvitt på hodet eller en bakfot? Og hvorfor èn valp i hvert kull? Det skal bli spennende å se om dette gjentar seg også i de eventuelle neste kullene hos disse søstrene. Kanskje et fenomen verdt et studie?

Astrid og Christian hadde lagt opp dagene for oss under besøket, slik at vi kunne få med oss mange opplevelser foruten valpene. Fredag besøkte jeg og Stein Roar München by, hvor vi trasket rundt i sentrum, besøkte deres Jakt- og fiskemuseum, spiste lokal mat jeg ikke egentlig visste hva var og smakte på tysk brygg! Jeg kan egentlig ikke utstå musèer, men jaktdelen av dette museet var ganske så interessant, og spesielt da å se levningene av en gedigen flere tusen år gammel hjort i full størrelse (se bilder).
Det er godt det ikke finnes slike skapninger mer, for da hadde jeg nok for alltid vært et rendyrket bymenneske i frykt for å møte på slike beist på blåbærturen min...
Samme kveld kom Ute og Joachim på besøk med Ginnys kullsøster Caylee og hennes datter fra andre kull, Kjuna. Kjuna fikk jeg ikke møtt på specialen, så det var gøy å hilse på henne nå. Hun slekter nok på jakttalentet til sin mor denne unge jenta!
Ute og Joachim hadde planer om å dra på villsvinjakt med Caylee neste dag, og sannelig er vi blitt invitert til å bli med på jakta neste gang vi er i Tyskland! Så klart vi blir med!! Det er jo en drøm som går i oppfyllelse, og da spesielt for Stein Roar.

Lørdag reiste vi til Østerrike for å trave rundt i alpene. Christian hadde brukt flere dager på å legge opp turen for oss, og den sto såvisst til forventningene. Etter flere timers gange og kravling på alle fire, ankom vi toppen på vel 2100 meters høyde, med en imponerende utsikt over alpene. Stor var lykken over å ha nådd toppen, men det var først da vi begynte på nedturen i det stupbratte terrenget at vi forsto at vi enda hadde den vanskeligste delen igjen, nemlig nedstigningen. Beina verket og musklene skalv, men vi kom oss da helskinnet ned! Seier! En imponerende tur som vil bli husket i lange tider!

Familien Jurksch er en svært gjestfri familie som vi har blitt mer enn bare bekjente med. Neste sommer kommer de oppover på norgesbesøk igjen, og da med hele familien på lasset for å oppleve landet på langs, mens vi nok reiser til Tyskland igjen til våren, og da er det en selvfølge å stikke innom våre venner i Gröbenzeller!

Som ALLTID trakk vi siste spor, og ga oss med for å se Ricci og Geir, som nå er under utdanning som spordommer, gå første spor. Det var Riccis første blodsporprøve, og i forhold til hvor lite hun har trent, gikk hun et knallspor, hvor hun jobbet iherdig nesten helt fram til skanken. Ca. 50 meter før skanken, tok kreftene slutt, og Geir tok den modige avgjørelsen å bryte. Men FOR et spor! Det kunne like gjerne ha gått til
1. premie, men den tar dere neste gang Geir!

Deretter var det Jing og Johannas tur. Nok en gang gikk den lille frøkna inn til en flott førstepremie, bare en hårsbredd unna HP`en! Hun har nå, i en alder av 13 måneder, allerede fylt arbeidskravet for viltsporchampionatet. Kun et par kjappe minst 2. premier i AK (men denne jenta skal i BK, så klart!) når hun runder to år, og championat og champis er i boks! Vi skal både stå jublende ved ringen, og anser oss som selvskrevne deltakere i feiringen om et års tid!

Så var det Emil sin tur, og sporet hadde nå rukket å bli vel 24 timer gammelt. Kort fortalt gikk det svært bra.
Vi så noen turgåere med hund komme ut av sporområdet i det vi begynte, og jeg visste da at sporet helt nylig var krysset både her og der. Sårleiet markerte Emil så bra at jeg kunne melde funn hele ti meter før vi tofotinger ankom leiet. Like etter sårleiet gikk Emil som antatt av sporet for å sjekke ut hva som hadde skjedd i området, men SÅ enkelt det var å lese han, og jeg kunne fortelle dommeren at jeg visste at her hadde det gått folk. Det var svært tydelig at Emil gikk av, og jeg lot han derfor få sjekke ut ferten, for så å se at han jobbet seg helt supert tilbake på sporet. Videre fikk han støkket fugl hele fem ganger i sporet, men uten å la seg affisere.
Det blir nok en topp sesong for fuglejegerne i år (oss inkludert)! Vinkler og sporet for øvrig gikk klokkerent. Og så glad jeg ble da dommer Stig Meier Berg tok meg i hånda ved sporslutt og gratulerte meg med championat! Mest av alt fordi jeg følte at jeg hele tiden hadde 100 % kontroll på hva Emil holdt på med, og et championat smaker heller ikke mindre enn fortreffelig! Kun 17 dager og fire prøver tok det, hvorav to prøver med HP og prøvens beste hund og èn prøve som tredje beste hund, og det må jo være bra! Kritikken ligger her.

Lekkerbisken???

Inn i ringen med seg, og Emil oppførte seg som alltid eksemplarisk, selv da han ble stukket av en av Mo i Ranas illsinte veps mens han sto til vurdering foran dommerteltet. Stakkars... Men, heisann! Der kom det sannelig opp en rød sløyfe! Og sågar hadde vel ikke også en rosa en forvillet seg oppi ringsekretærens hånd! Flott! Takk, og farvel! Vi tar de og drar før dommeren trekker de tilbake igjen! Publikum jublet som gale - ja, for det var jo ikke så mange de hadde hatt å klappe for gjennom dagen, og da er det vel like greit å heie på alle som får rødt og ikke kun sine nærmeste venner..! Også èn annen toller fikk Ck, og Emil ble til slutt 2. beste hann. Heeeelt ok i dag!!! Så tenk at det skulle et par TOLLERE til for at dommeren skulle grave fram
1. premier og Ck! Det er sjelden vare får en si.

Jeg forhørte meg litt rundt flat- og goldenfolket om hva det var dommeren hadde trukket for, og stort sett gikk det på at hundene var for store og voluminøse, var slarkete i kroppen og nesten alle skulle vært bedre trent og ha slanket seg både en og fem kilo... Ja, ja. Eberhardt skal ha ros for å stå på meningene sine i allefall...!

Heldigvis var det i går Emil ble BIR og skulle inn i gruppbedømmingen senere på dagen, og med "bare" 2. BHK kunne vi i dag reise straks vi var ferdige i ringen.
Vi kjørte over Korgenfjellet hjem igjen, hvor Emil fikk løpe av seg all innestengt energi, etter å ha opptrådd som verdens mest beherskede toller i ringen i to dager.
En svømmetur i et av fjellvannene gjorde sitt til at også den siste rest av presentabel pels forsvant, men gutten koste seg maksimalt, og nå blir det utstillingspause på oss begge en stund. Er mektig lei dette ringfenomenet nå, og vil ut og bryne de små grå i skogen og på lydighetsbanen i stedet!

Dagens kritikk finnes her.

Summary: Emil was attending the conformation in Mo i Rana this weekend and became BOB (I believe it`s called..)! Best of breed anyway... In the group he didn`t get a placement, but Tollers hardly ever do here in Norway.
We had a really nice stay in the Northern part of Norway, while Stein Roar were working on the kitchen back home. But now we are going to have a long break from the conformation, and put our mind and work into more braindemanding sports for a while!

Jeg er ikke mye overtroisk, men kan det være at firkløveren jeg fant på morgenrunden med Emil i dag faktisk hjalp? Og enda viktigere: når går effekten ut? Jeg hadde den i lomma i ringen i dag (jeg veeeeet, jeg er kjemperar!!), men nå er den fullstendig skrumpet inn desverre, og jeg vurderer å putte restene av den i lomma til i morgen... Tiden får vise hva morgendagens dommer legger vekt på.
Legger ut Emils kritikk før jeg drar ut og leter etter en ny firkløver før jeg tar kvelden.

Emil klarte det IGJEN, og fikk 1. premie med Hp
under gårdagens blodsporkonkurranse 19. august!

Emil oppnådde 1. premie og ble 3. beste hund
under dagens blodsporkonkurranse 10. august!

Det var flott sporvær i dag, men lokasjonen var nok i vanskeligste laget. Mange spor var lagt i et område med særdeles stor tetthet av hjort (og flått..), og stier med rykende ferske hjortetråkk preget store deler av sporene. Det er greit med krysninger av vilt hist og her, men når det er dannet brede veier med tråkk gjennom flere partier, blir utfordringen fort stor...

Vi fikk siste spor denne gangen også (selvfølgelig!), og registrerte at ekvipasje etter ekvipasje kom inn med null pga. samme problem: massiv krysning av vilt.
Emils spor var ikke bedre enn de andres, og han fikk bryne seg skikkelig. I tillegg til mye viltkrysning, trakk vi også et spor som "ikke var for nybegynnere" som dommeren sa. Flere ganger måtte jeg ned i knestående for å forsere kratt og hindringer, og sporet var preget av vanskelig underlag - hvorav nærmere halve sporet over steingrunn...
Og som om ikke sporet var utfordrende nok, hadde en eller annen skapning stukket av med skanken i løpet av natten, og både sporlegger og dommer kravlet rundt og lette etter den ;) Men Emil markerte hvor skanken hadde ligget, og det var godt nok.

Emil fikk god bruk for sin utholdenhet og vilje til å arbeide i dag, og allerede før den heller overraskende premieringen var jeg svært stolt over han!
Kritikken ligger under denne linken.

FINALLY the margins were on our side, and Emil got a solid 1st prize in gametracking today!

Emil fikk HP og ble 2. beste hann i jaktklassen
av i alt 18 ekvipasjer!

Fredag morgen, og en noe urolig og varm natt senere, skippet jeg frokosten før oppropet for lydighetsprøven. Jeg skulle uansett ikke starte før i andre pulje, og mente derfor jeg hadde god tid til å innta frokosten mens første pulje gikk prøve. Men så viste det seg at de hadde et frafall, og hvem sto som nestemann på lista? Jeg og Emil såklart. I hui og hast ble hunden hanket ut av bilen, og det ble springmasj til ringen der de andre ekvipasjene allerede sto klare.
Svært spent på hvordan en fellesdekk uten oppvarming skulle gå var det bare å hive seg i det, og det sto til en 10`er! Deretter gikk det slag i slag på tom mage, og med en hund som bare var middels luftet på forhånd..! Lineføringa gikk "åt skogen" med 6,5, men ellers klarte vi å karre til oss både et par 10`ere og 9`ere. Overraskelsene kom i form av dekk under marsj, som vi fikk 7,5 på etter å ha trent momentet omtrent fem kvelder, stå under marsj som Emil fikk en lusen 7`er på enda dette er en øvelse han vanligvis topper, og innkalling som han (svært ufortjent vil jeg, og flere med meg si) fikk kun 7,5 på. Både fart og innsitt var prima, så ikke vet jeg hva som kunne vært bedre...
Det hele endte med at vi var 1,5 fattige poeng unna 1. premie og opprykk - surt når man er så nære, men jeg hadde jo ikke forventet å få poeng på alle øvelsene, så vi får bare ta til takke med en særdeles bra 2. premie denne gangen.

Rett fra lydigheten gikk turen til working test ca. en mil unna. Etter forholdene gjorde Emil en hederlig innsats, og ble jevnt over belønnet med 15/20 poeng. En oppgave måtte vi nøye oss med kun 13 poeng fordi Emil la fra seg dummyen og gjorde sitt fornødne før han kom inn og leverte. Når skal jeg lære å lufte han bedre under slike langtekkelige konkurranser???? Dette skjer hver gang vi deltar på denne typen arrangement, men nå er det slutt på å bajse midt under en øvelse! Heretter skal Elisabeth skjerpe seg! Vi fikk da med oss en null også. Øvelsen var nærsøk i et område som begynte ved skotuppene og var forøvrig 2 x 3 meter. Jeg har aldri lært Emil noe nærsøksignal ettersom jeg aldri har sett på det som nødvendig, i og med at han slår på alt av dummyer og vilt uten å ha behov for støtte fra meg. Jeg hadde ikke annet valg enn å prøve med feltsøk-signalet, noe som selvfølgelig sendte Emil ut i det store søk! Han slo fint på èn dummy i feltet, men anså seg deretter som ferdig i dèt området. Det endte med den ene dummyen, men han skulle ha kommet med tre og dermed ble det en null. Så må jeg vel se å få lært inn nærsøk likevel da, så vi i allefall kan det til konkurranser som denne.

Men vi nådde da målet vårt: at Emil skulle være stille! Ikke ett pip kom fra han gjennom hele prøven, foruten et knyst på vannmarkeringen. Jeg gjorde en fantastisk oppdagelse dagen før vi reiste. Emil reagerer veldig på min skarpe "BLI!" kommando! Hvis jeg bare sløyfer denne er han stille som i graven, og i og med at han aldri har hatt noe problem med knalling, så går det nå så det griner! Helt fantastisk at en løsning kan være så enkel!

Neste dag overvar vi jaktprøve for Mästerklassen - noe så inspirerende! Både Ginnys mor Huntret`s Lech-Toller`s Kiara og søster Trialer la Francaise Hunter`s Moonlight Caylee vom Lech-Toller Nest deltok, og Caylee imponerte meg stort! Den hunden er et fantastisk talent, men har også en meget god trener i Ute Nagl (Kennel Hunter`s Moonlight). Hun ble også belønnet med 1. premie og 2. beste hund, kun slått av Grit vom Lech-Toller Nest. Andre som imponerte var Agrosofent Menuetta "Sniffa" (forøvrig søster av treningskompis Rival og fjorårets juniortollermester) og hennes motspiller Tollarbos Kuta Lira Banjo (årets tollermester - GRATTIS!!), og da spesielt søksarbeidet deres. "Kutte" har jeg stor sans for, både arbeidsmessig og av utseende. En herlig hund!
Også snart ti år gamle Simba, som er Crille, Ricci og Bizzis far, deltok, og kom på 5.plass med en respektabel 2. premie. Ikke værst for en veteran å være!

Etter en hyggelig grillkveld med Vildandmamma`n (som hadde fått verdens søteste veske av pappa`n til Viking!) og Brunos eier Maria, samt resten av Trøndertollerne (Wenche, Haakon og Alfred hadde også ankommet fredag ettermiddag), var det klart for utstillingen på søndag. Hundene våre skulle såklart stille i alskens ringer, og det var nesten umulig å få med seg alle sammen in action.
Både junior- og unghundhannene ble bedømt før Emil skulle i ringen, og det ble en del venting. Omsider var det vår tur, denne gangen med 17 konkurrenter i klassen. Emil er en fryd å stille, og også denne dagen oppførte han seg pent. Vi ble belønnet med HP, og var dermed videre til neste runde. Utrolig... Resten er som alltid bare bonus, men sannelig ble vi plukket ut som en av åtte i innledende runde til plassering. Etter nye runder ble vi flyttet opp til tredjeplass, og deretter andre! I all verden... Og slik forble det. Kun slått av Tollarbos Milton Lira Banjo (som forøvrig er nesten like fin som sin bror..!) sto vi der med en pen rosett i hånda!
Nå var vi kvalifisert til konkurransen om "beste hannhund" tittelen, men Emil gikk da ut som siste hund før de endelige fem ble plassert. En strålende dag hva gjelder utseende får en si! Vi får bare håpe at det dukker opp en håndfull hjerneceller til, slik at 2008 ikke går inn som det året da Emil ble nummer to i alt! Kritikken ligger her. Legg spesielt merke til begynnelsen på kritikken "maskulin hane"...!

Mange fortjener gratulasjoner, men spesielt må nevnes at Agrosofens Tipptoppa "Glada" ble juniortollermester - stort GRATTIS til Agrosofens, som nok et år kaprer tittelen!

Og hvordan gikk det så med resten av Trøndertollerne? Ricci fikk en flott HP på søndagens utstilling, Remus som nok et år hadde kvalifisert seg til kampen om "Årets viltsportoller" tittelen var for lav på beina i forhold til dommerens smak, Jing ble også uten HP denne gangen og Alfred stilte i klassen for diskvalifiserende feil, men selv om han er verdens herligste toller, fikk han ingen HP. Ingen av disse stilte i andre grener enn utstilling, men det håper jeg stiller seg annerledes til neste år..?